Så var det denne fraværsgrensa som jeg egentlig ikke skulle bry meg om da...!

Altså, jeg blir bare så frustrert! Det har vært mye diskusjoner allerede om fraværsgrensa som ble innført (en stund sida nå). Jeg kommer over mange innlegg der voksne mennesker sier at det er så bra at den ble innført fordi de unge i dag trenger mer grenser for i dag mangler de arbeidsmoral og er slappe og giddalause. Jeg går ikke på videregående nå, men da jeg gjorde det var det den samme regla. Det har nok vært sånn i alle år at de voksne, eldre og gamle sa: " de unge i dag altså er ikke noe tess. Vi hadde det mye hardere og vanskligere da vi var unge!". SERIØST!!??

Det skiller 10 år mellom meg og min lillesøster. Da jeg gikk på vgs var det mye å gjøre og jeg hadde jobb ved siden av skolen. Jeg jobbet hver helg og noen ganger etter skolen i tillegg til å gå fulltid på skole. Kan mange voksne si det? At de jobber 100 % og samtidig studerer eller har enda en jobb ved siden av i tillegg til at de feks har innleveringer/prøver og diverse annet? En god del jobber har så mye å gjøre det vet jeg, men de fleste A4 jobber har ikke dette. Når man er ferdig på jobb så er man ferdig på jobb. Så kan man dra hjem og gjøre dagligdagse oppgaver og være med barna sine om man har barn, lufte hunden om man har hund eller bare ordne med seg selv.

Til alle voksne som sier "detta er bra, forberedes til arbeidslivet osv"..jaha? Hvorfor kan ikke ungdommer operere med 3 dagers egenmelding da som alle andre? Eller 7 dager som det er for kommunalt ansatte nå? Utviklingen de siste 60 åra på teknologi og medisinsk forståelse osv er jo helt enorm! Og alt sammen er fletta inn i studiene nå på vgs. Jeg antar at ingen over 50 har hatt alt det her på skolen (mine besteforeldre har ikke hatt det), 40 og oppover har hatt litt mer (mine foreldre har ikke hatt alt det), 30 åra litt til, 20 åra har det meste (jeg har hatt mye, men absolutt ikke alt), mens tenåringene nå har absolutt alt!

Da min lillesøster startet på vgs, ja til og med bare ungdomsskolen var det stor forskjell fra da jeg gikk der. Og det bare på 10 år - 10! De har mye mer pensum og mer vanskelig pensum. Hun hadde ting i naturfag jeg hadde på høgskolestudiet! Og hva hadde dere som da er eldre enn meg på skolen da mon tro? De av dere som uttaler dere om at det er så lett i dag og at de ikke har arbeidsmoral: Gå å ta dere en bolle! Har dere i det hele tatt satt dere inn i pensum som eksisterer i dag? Har dere satt dere inn i hvor mye jobb som kreves for å få 5 ere og 6 ere i fag? De er på skolen fra 08:15 - 15.15 ( 7 timer). Nå tar jeg utgangspunkt i min lillesøster og hun bruker mye tid på lekser, øve til prøver, innleveringer og fremføringer og sitter ca 3 timer hver dag eller mer. Hun har jobb ved siden av skolen (som hun brukte lang tid på å få fordi det er nesten et krav overalt at de skal være 18 år og helst ha arbeidserfaring - lett ikke sant?). Så hver dag er det skole til 15:15. Så må de hjem for å spise litt før de begynner med skolearbeid. Klokka er nå kanskje 16:15 eller mer avhengig av avstand hjem fra skolen. Så sitter de da i 3 timer fram til klokka er 19:15 på kvelden. Mer mat skal spises og da er det faktisk så sent at det er litt tid igjen til avslapping før det hele skal gjentas dagen etter.

Vi voksne snakker mye om hvor viktig det er å ta seg tid til å dyrke interesser og aktivteter, ha alenetid og tid til å roe ned og slappe av. Vi er ferdige på jobb ca 15 eller 16 eller noen starter på jobb da avhengig av type jobb. Etter dette kan vi ikke da gjøre det vi velger selv? De som har barn, ja dere har valgt å få barn så da er dette naturlig nok det som blir aktiviteten etter jobb. Men de som har barn har også tid til å trene og gjøre slike ting om de vil og prioriterer dette inn i hverdagen sin. Så da er mitt spørsmål: Skal ikke barn og unge ha den samme muligheten som oss? Skal de bare være på skolen for så å dra rett hjem og gjøre lekser og øve på prøver for å gjøre det bra fordi det er det vi voksne mener er best? Hadde vi synes det for oss selv? Rett hjem fra jobb for å begynne på litt mer jobb og ingen mulighet til å være sosiale med andre voksne eller få et avbrekk fra hverdagen med å trene eller få andre inntrykk? Tror ikke det altså. Vi mennesker trenger jo å få gjort andre ting for å utvikle oss. Vi trenger variasjon i hverdagen og ikke minst vi trenger å gjøre ting som også gjør oss glade.

Ingen er like! Er det ingen som forstår at det å være syk med feks forkjølelse oppleves forskjellig fra person til person? Jeg klarer jo å dra på jobb selvom jeg er forkjøla og har litt feber så da må alle andre klare det samme? Er det virkelig slik tankegang vi har i 2017? Og har vi så lite tro på ungdommer i dag at vi skal tro så smålig om dem at de fleste bare juger på seg sykdom? Alle jeg vet om eller kjenner har lyst til å gjøre det bra og vil noe. Det er nok mange som skulker eller som ikke gidder. Men come on! De er 15, 16, 17 og 18 år!! Ikke alle er klare eller modne nok eller rett og slett bare skapt slik at de klarer skole. Noen må utfolde seg på andre måter eller starte i en jobb og ta utdanning senere. Hvorfor skal alt være så A4 svart eller hvitt?

Fraværsgrensa som ble innført er det mange som roper halleluja for! Jeg ser både folk jeg kjenner eller har i familie som synes den er så fantastisk. Da tenker jeg som så: Ja, hadde den vært innført da jeg opprinnelig startet på vgs hadde i hvertfall ikke jeg hatt vitnemål i dag. Tidligere har jeg skrevet et innlegg om da jeg var syk (http://fitnesstonje.blogg.no/1478377261_jeg_levde_med_en_usyn.html) og jeg måtte slutte på skolen. Jeg startet igjen senere, men jeg var fortsatt mye syk. Jeg fikk 5ere og 6ere i de fleste fag, jeg leverte inn alt av innleveringer, prøver, hadde fremføringer og eksamener som jeg skulle, men jeg var ikke alltid til stede på skolen. Jeg hadde, heldigvis for meg, lærere som heller så an meg som person istede for antall dager eller timer jeg var borte. Jeg hadde heller ingen diagnose som gjorde at jeg kunne få sykemelding og gyldig fravær. Det hadde ikke hjulpet meg i dag at sykemelding var gyldig fravær om jeg ikke hadde fått noen sykemelding.

Det jeg vil poengtere er at jeg synes det er så mye A4 meninger og det er liksom alt eller ingenting. Hvorfor må det være sånn at det bare er ungdommen som ikke gidder eller er late? Det er da utrolig mange voksne som er mye syke også! Det er da heller ikke sånn at ungdommer er mer immune mot spysjuka, forkjølelse eller innfluensa ens oss andre bare fordi de er under 20? Det er bare så mye fokus på de som skulker og på de som ikke gidder at de som er så innmari flinke og prøver sitt beste bare blir glemt. Hva med de som er flinke, som prøver, som jobber og gjør så godt de kan (akkurat som oss voksne) - skal de også få stemplet at de ikke eier arbeidsmoral selvom de jobber hardt?

Blir ikke det litt som å si at alle jenter er bedre enn gutter på skolen? Alle mannfolk er sutrete og overdriver når de blir syke? Alle damer er sure når de har menstruasjon?

Nei - skjerpings! Slutt å dra alle over en kam og prøv å sett dere skikkelig inn i hvordan noe faktisk er før dere uttaler dere om en sak. For jeg tviler på at dere har satt dere ned og sett på pensumet til en på vgs i dag. Da mener jeg at dere har sett gjennom bøkene, sett hvor vanskelig det er, sett hvor mye de må gjennom og hvor mye de faktisk må lære seg!

Fraværsgrensa hjelper sikkert for noen samtidig som den ødelegger for andre. Det er ikke sånn at en regel gjør at alt blir bra for alle uansett. For eksempel ble det jo ramaskrik når det ble innført dieselforbud i Oslo. Ja, for det passet jo ikke for alle?

Jeg håper at når min datter vokser opp så er det ikke slik at det er innført regler i hytt og pine fordi vi ikke stoler på barna våre, eller at regjeringen ikke stoler på at foreldre eller lærere kan avgjøre om egne barn faktisk er syke eller ikke.

Det var nå bare min frustrasjon og synspunkt i denne saken. Jeg vet at utrolig mange mener noe annet og at jeg har et syn ikke alle deler. Nå har jeg nettopp dette synet fordi jeg har opplevd hvordan det er å være syk og prøve så godt jeg kan. Ikke vet jeg hvordan det hadde gått med meg om fraværsgrensa hadde vært innført under min tid på vgs. Jeg hadde i hvertfall ikke blitt mer motivert da jeg allerede prøvde så godt jeg kunne, med underskudd av energi og allerede slet med helsa, det er helt sikkert!

(OBS: det vil forekomme skriveleifer i teksten)

 

En usynlig sykdom

Jeg har fått noen meldinger med spørsmål om når jeg skulle skrive om at jeg var syk. Jeg har jo sagt jeg skal det og jeg skal jo holde det jeg lover! 

Det startet da jeg var rundt 16. Jeg ble mer og mer sliten og orket mindre. Da valget om å slutte på skolen ble tatt var jeg knust. Det var jo ikke sånn det skulle gå! Jeg var så sliten at jeg kunne sove i 3 dager uten å våkne. Lys gjorde vondt og jeg gikk en periode med solbriller inne. Tok jeg en dusj måtte jeg sove etterpå, så sliten var jeg. 

Det vondeste var og ikke bli trodd

Jeg husker dagen jeg sluttet veldig godt. Husker fortvilelsen jeg hadde, ikke bare over at jeg måtte slutte, men at ingen leger fant ut av hva det var. Samme dag kom også en god venn og kjefta på meg. Fortalte meg hvor utrolig dum jeg var som slutta og at jeg ødela livet mitt. Ingen trodde jo på at jeg var syk.

 

 





Jeg var borte fra skolen en gang i ca litt over en uke. Jeg hadde vært innlagt på sykehuset på grunn av høy feber og det ble tatt en del undersøkelser. Ingen lurte på hvor jeg hadde vært da jeg kom tilbake, ingen spurte hvordan det gikk, ingen brydde seg. Ingen trodde på meg - det var det værste. 

Jeg kunne holde ut å være sliten, å ha feber eller andre ting, men ikke å bli trodd - det var helt ubeskrivelig vondt.

Jeg mistet venner, isolerte meg og var mest for meg selv. Jeg var utrolig ensom og alene. 

Jeg har senere kommet over de som trodde jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Det var visst ryktet som gikk på skolen den tiden. Rykter som ofte går når ingen snakker med personen det faktisk gjelder eller tør og spørre personen direkte.

Nå er det ikke sånn at jeg ikke hadde noen som trodde meg. Min kjæreste som jeg møtte 2 år inn i sykdommen, besteforeldrene mine og noen i familien. Jeg var ikke helt alene, men at nær familie ikke tror deg det påvirker deg. 

Etter 2 år med feber (som jeg hadde konstant selvom det ikke var noe galt, ifølge legene), undersøkelser, blodårer som sprakk, utslett, hodepine og migrene, kvalme, oppkast og kameraer opp eller ned i diverse kroppsåpninger - fant de ikke ut av det. 

Jeg hadde borreliose 

Jeg ante ikke hva det var og hadde ikke hørt om flått. Det som har vært og er fortsatt diskutert angående diagnosen borreliose er blodprøvene som blir tatt for å få det påvist. Norske leger tar en prøve for en eller to borrelia bakterier og får svar. Det finnes flere, men de tester det slik. Kommer det tilbake negativt er du ikke syk, er det positivt er du ikke syk bare smittet. Ikke noe en antibiotika kur ikke kan fikse...

...om du fikk den kort tid etter smitten fant sted.

Derfor var jeg i fastlegenes syn ikke syk, bare smittet av borrelia. Min lege trodde ikke på at borreliose var en sykdom. Hennes personlige mening. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde fått borreliose påvist før jeg var 20 og fikk behandling i Oslo på norsk borreliose senter av dr. Rolf Luneng. Han har det vært mye debatter om senere og han mistet blant annet lisensen, men jeg er glad jeg rakk å være der før det skjedde!

 





Han hadde kontor i Nydalen og dit dro jeg på anbefaling fra min nye fastlege. Luneng påviste borrelia i blodet fra blodprøve sendt til Tyskland (prislapp 6500 kr bare for blodprøven - som jeg tok 2 ganger!). Da han gikk gjennom journalen min sa han; men du har jo fått det påvist dette fra fastlege allerede? 

Jeg ble satt ut - jeg hadde ikke hørt om dette! 

Jeg brukte over 40 000 kr for behandling i Oslo. Jeg gikk på flere typer antibiotika i 9 mnd, hadde en måned pause før jeg gikk på det i 4 mnd til. Kroppen ble ødelagt, men frisk. Frisk fra borreliose, men ødelagt av antibiotika. Jeg var igjen syk hele tida, men nå fra alt som fantes av forkjølelse, omgangssyke og andre vanlige sykdommer. 

Jeg begynte også på skolen igjen da jeg var 20. På helsefag sammen med 16 åringene. Jeg grua meg sånn til starte - men 16 åringene på helsefag var mye mer forståelsesfulle enn jeg hadde trodd. 

Jeg var utrolig mye borte fra skolen. Fikk nesten ikke karakter i flere fag, men siden jeg hadde utrolig gode og flinke lærere som la til rette for meg så gikk jeg ut med nesten bare 6'ere og 5'ere. 

Siste året tok jeg hjemme som privatist med eksamen i absolutt alle fag! Det året meldte jeg meg på trening hos Silje Mariela Westby. Der startet jeg treninger med en gruppe jenter januar året etter. Det er det beste jeg noen gang har gjort! Det ble en super start på året for meg! Det kommer det et eget innlegg om senere så skal ikke si så mye om det nå 😊

Jeg sitter her og tenker på at det å være syk det er kjipt nok i seg selv. Det å ikke orke eller klare noe du selv vil, det gjør noe med deg som person. Jeg ble vant til å ha vondt, vant til å ha mellom 38,7 - 39,8 i feber og de andre plagene som fulgte med. Jeg ble desverre også folkesky. De jeg egentlig skulle ha fullført videregående med gikk jeg unna om jeg møtte. Jeg kunne være på butikken, se en av dem, og fant meg selv i å snu og unngå dem for å slippe å prate. 

Jeg skammet meg over å være syk

Spørsmålet om hva du gjør eller driver med nå, det kommer alltid. Jeg hadde ikke et svar jeg var stolt av. 

Jeg har jo en tvillingsøster og spesielt sammen med henne ville jeg heller ikke være i en situasjon der jeg måtte svare på et sånt spørsmål. Hun kunne svare at hun studerte farmasi, at hun gjorde noe med livet sitt, det kunne ikke jeg. Så jeg trakk meg alltid unna. Misforstå meg rett; hun er og har vært kjempeflink! Hun jobber i dag som farmasøyt og har to supersøte barn og jeg er stolt over henne! Likevel var jeg sjalu da. Hvorfor kunne ikke jeg vært ferdig og studert jeg også? Hvorfor- hvorfor- hvorfor. 

 




 

Jeg merket at jeg ble innesluttet og at jeg trakk meg unna sosiale settinger. Likte best bare å være med kjæresten, noen i familien eller alene. Det skremte meg, det innrømmer meg. Jeg var redd for å utvikle angst og det var en av grunnene til at jeg også meldte meg på gruppetrening i Oslo.

Jeg mistet ungdomstida mi. Jeg fikk ikke muligheten til å være russ eller bli ferdig med skole når jeg skulle. Isteden lå jeg i en seng og så i taket og veggen med solbriller på. 

Jeg unner ingen å ha langvarig sykdom. Uansett om den er synlig eller usynlig. Usynlig sykdom slik som det jeg hadde eller fibromyalgi, psykiske lidelser eller andre ting er kanskje psykisk vondere fordi man risikerer og ikke bli trodd. Har du brekt noe, sitter i rullestol, mistet håret på grunn av behandling så er det ingen som ikke tror på at du er syk. Alle tror deg og støtter deg (forhåpentligvis). Det var, ihvertfall for meg, det værste med de ca 5 lange årene med sykdom; at veldig få trodde meg og støttet meg. Jeg følte meg veldig mange ganger helt alene. 

Jeg som pasient måtte kjempe for å bli trodd. Kjempe for å bli tatt på alvor og kjempe for å få henvisninger videre til andre, mer kyndige leger. Jeg måtte også betale for egen behandling da det ikke gikk under det offentlige. Takk og lov for at besteforeldre mine betalte en stor del av det, ellers hadde det aldri gått på så kort tid! 

Man må være frisk for å være syk i dag

Det er noe som heter at man må være ganske frisk for å være syk. Og det stemmer i mitt tilfelle. Det er fortsatt vanskelig å bli trodd på eller få hjelp når man har tilstander eller sykdommer som er sett ned på eller ikke trodd på at er så alvorlig. Hjertet mitt og tankene mine går derfor ut til dem som ikke får behandling, de som ikke blir trodd på og de som kjemper for å bli friske - jeg tror på dere! ❤

 



følg meg på instagram her: https://www.instagram.com/fitness.tonje/

#sykdom # usynligsykdom #tropådegselv

 

 

9 år med kjærsten - nå er det slutt

I dag har vi vært kjærester i 9 år og det har vært 9 fantastiske år! Hvert eneste år på årsdagen vi feirer sier han alltid:

Har vi vært sammen så lenge? Nei - Da må vi vel gjøre det slutt da..

Hvert - eneste - år 😅 

Det har vel nesten blitt en slags tradisjon 😊 

Vi pleier å feire med Taco, en god film og hverandres selskap. Det var nemlig slik vi hadde vår aller første date og siden har vi feiret årsdagen vår sånn også ❤ 

Vi møttes da jeg ble med ei venninne på bandøvelse i Mjøndalen. Det aller første jeg så av han var bakhodet hans i bilen fra Hønefoss og fram til bandøvelsen. Han hadde rufsete hår med lyse striper - kan fortsatt se for meg bakhodet i bilen 😊

Han spilte gitar og jeg sang. Under en av sangene møttes blikkene våre, og det blikket, det ble holdt til hele sangen var ferdig. 

Så ble vi kjærester og nå har det altså gått 9! År!

❤Vi har ei datter som blir 1 1/2 år i dag - noe av det beste som har skjedd i løpet av de årene ❤

Han er helt fantastisk og er fortsatt det. Vi har jo våre diskusjoner så klart, men vi har aldri krangla eller vært sinte (ikke ennå i hvertfall 😉). Jeg føler meg glad hver eneste dag, ikke hele tiden hele dagen kanskje, men jeg har en følelse av lykke hver eneste dag. Og jeg er heldig. Heldig som har en som bryr seg om meg så mye som han gjør. Heldig som har han som støtter meg i absolutt alt jeg velger å gjøre eller ikke velger å gjøre. Heldig som har en jeg kan snakke med om alt (ja - alt!). Som er min beste venn og samtidig kjæreste. 

Jeg er heldig ❤❤ 

Ps: ja det blir litt kliss - jeg sier ikke unnskyld for det 😊😉

 

 

Jeg er ikke for stygg til å være ambassadør!

Altså - dere!

Etter så utrolig mange personlige meldinger, tilbakemeldinger og støtteerklæringer etter mitt forige innlegg (om kommentaren jeg hadde fått fra en om at jeg var for stygg til å være ambassadør) kan jeg bare komme til en konklusjon: jeg ikke er for stygg - ikke for stygg til å være ambassadør, men heller ikke for stygg til å gjøre eller være noe! Folk jeg ikke kjenner har sendt meg meldinger og tatt kontakt og det er kjempe hyggelig! Brazfit sendte en så utrolig hyggelig melding til meg, både her på bloggen og på instagram. Men Brazfit gjorde ikke bare det! De opprettet et "stop bullying og stå sammen" innlegg på instagram siden sin, for å spre budskapet om at dette ikke er greit. Det var så rørende og fint og lese alle kommentarene deres! Jeg er veldig stolt over å være ambassadør for Brazfit som har de meningene og holdningene som de står for og har. De kan dere lese om under her:

Melding på instagram fra brazfit: https://www.instagram.com/p/BL-5NSoDdv2/?taken-by=mortensentonje

Innlegg på instgram fra Brazfit: https://www.instagram.com/p/BL_8TxIhMiu/?taken-by=brazfit

Forrige innlegg finner dere her: http://fitnesstonje.blogg.no/1477344010_jeg_er_fersk__men_lit.html

Det er ingenting som er bedre enn at man går sammen og står i mot mobbing/hets! Og jeg, som fikk denne kommentaren, føler meg i hvertfall heldig som har så mange fine mennesker som bryr seg om meg.

https://pbs.twimg.com/media/Bu4L9D7IIAALl57.jpg

Det mange ikke vet er at jeg som 1 klassing (da snakker vi aller første, første klasse) ble mobbet både fysisk og psykisk. Det var, som jeg husker det, mobbing fra eldre gutter fordi jeg var tvilling og var fra nordnorge. Siden jeg var født sist, fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle vært til og det fikk jeg høre mye. Helt tåpelig så klart og jeg vet jo bedre nå, men det var nå det som skjedde i en periode på et år, før vi flyttet vekk fra byen. Ikke en gang foreldrene mine visste at det var så alvorlig mobbing før ganske så sent i slutten av det første året: En av guttene som mobbet tok kvelertak på meg, men en voksen kom heldigvis. Det var da mobbingen ikke kunne overses fra lærerne lengre, og ikke så lenge etter dette husker jeg at vi flyttet. Det er veldig mange følelser som oppstår, ikke bare under selve perioden der mobbingen skjer, men også senere:

- Den følelsen av å bli stengt inne på do for ikke å rekke til timen begynner - for så å få kjeft når man kom for sent.

- Den følelsen av å få klær ødelagt fordi andre ødela dem

- Den følelsen av å være redd for å dra på skolen fordi du vet du kommer til å bli slått eller snakka stygt til

- Den følelsen av å føle seg mindre verdt på grunn av andre sine handlinger og ord

- Den følelsen av å ikke bety noe

- Den følelsen av at andres meninger betyr mer enn dine egne

- Den følelsen av at andre hater deg så inderlige at de vil deg vondt

- Den følelsen av at ingen voksne brydde seg

Alle disse følelsene og mer som jeg har hatt i forhold til dette, ikke bare da, men også senere i livet, har jeg tenkt veldig mye på i ettertid av det forrige innlegget. Det at jeg fikk så mye støtte, så mye fine ord, meninger og tilbakemeldinger det har gjort at jeg føler at det ikke er meg det står på, men personen som skrev det til meg. Ikke bare følte jeg meg støttet i forhold til akkurat denne hendelsen, men jeg følte meg også støttet i forhold til hendelsene som skjedde i 1 klasse for 20 år sida!

http://detsmartebarnet.com/wp-content/uploads/2012/02/love-276x300.jpg

Så tusen takk til dere alle sammen - det har betydd så ufattelig mye for meg, mer enn dere kanskje tror!

 

 

 


 

Hatmelding - Er jeg for stygg til å være ambassadør?

Våknet opp i dag til litt blanda meldinger på nettet, som forøvrig også var rake motsetninger av hverandre. En kommentar var fra ei som kommenterte på et instagram bilde at hun synes jeg var utrolig pen (SÅ hyggelig og koselig å lese på morgenen!), mens den andre var en melding på bloggen med en ikke så hyggelig kommentar (den er ikke godkjent til å vises som kommentar og vil derfor ikke kunne sees på bloggen)

Den var noe som det her:

Ser jo at du blogger og har instagram liksom, men du må skjønne at du er heldig som har fått lov til å bli ambassadør sånn som du ser ut. Jeg mener - ikke er du no pen, mere stygg enn pen, og du er jo ikke akkurat no modell heller liksom.

Hvorfor noen velger å sende en melding bare for å si noe lite hyggelig og slemt, det kommer jeg aldri til å skjønne. Å gå fra å lese den søteste kommentaren til å lese dette; ikke visste jeg om jeg skulle le eller gråte. Ikke kjente jeg personen og ikke aner jeg hvem det er, men likevel var det visst veldig viktig at jeg skulle få beskjed om dette. Jeg leser ikke bare at jeg er stygg, at jeg ikke er pen og modell, men jeg leser at jeg ikke fortjener å være ambassadør og at det bare har kommet til meg som om jeg skulle ha funnet en 100 lapp på gata. Og det synes jeg er ufortjent.

Bilderesultat for quotes ugly

 

Jeg har jobbet så hardt! Jeg har ikke gjort noe annet enn å tjene egne penger og klare meg selv siden jeg var ganske ung. som 16-17 åring ble jeg syk og var syk i flere år før jeg fikk behandling og ble frisk. Jeg kjempet for å få behandling da sykdommen var veldig omdiskutert og lite trodd på - jeg hadde borreliose. Som 20 åring startet jeg på videregående igjen med 16 åringer (litt av en utfordring, men jeg klarte det)! Jeg måtte ta siste året på videregående som privatist (som betyr at man må ha eksamen i samtlige fag) og jeg klarte det også med full jobb ved siden av.

Jeg startet på sykepleie studiet og senere fant jeg og samboeren ut at vi ville få barn da moren hans hadde uhelbredelig kreft og vi gjerne ville at hun skulle rekke å oppleve barnebarn. Jeg gikk på sykepleie i 1 1/2 år før jeg tok mamma permisjon og da jeg skulle starte igjen viste det seg og være veldig vanskelig (med tanke på samarbeid med skolen). Til slutt tok jeg et valg der jeg sluttet på studiet og begynte å jobbe istede. Jeg jobbet i noen måneder og fant ut at jeg ville studere bachelor i ernæring.

Så det er det jeg gjør nå - jeg studer på nett og fikk fritak fra 1 året, så jeg går 2 året nå. Jeg studerer fulltid, med datter i barnehagen og jobb ved siden av. Jeg skal også begynne å studere et pt studie om bare noen få dager. Jeg har jobbet hardt for det jeg har oppnådd hittil og jeg jobber enda hardt for å klare det jeg vil. Det har ikke alltid vært lett og det har blitt endringer underveis, men sånn er livet. Jeg gir i hvertfall ikke opp. Jeg har også blitt utrolig opptatt av trening og kosthold og viser dette fram på instagram og er så heldig (ja, jeg er heldig også) at Brazfit og Dissident vil ha meg som ambassadør. Nå er de jo ikke sånn at folk bare blir ambassadører i hytt og gevær heller, men at noen blir det fordi de inspirerer! Eller at de som har valgt deg til å bli det, tror på at du kommer til å inspirere mange og at du passer til å vise fram varemerke deres og representere det de står for!

Så om noen tror at jeg bare får kastet ting etter meg eller at det bare er flaks - ja tro om igjen.

Ja, jeg har dager jeg ikke syns jeg er pen, som helt sikkert mange jenter har, men jeg har aldri tenkt at jeg er stygg. Modell har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli (i den forstand jeg tenker modeller ser ut da), og det er greit. Jeg vet at jeg ikke er modell. Derimot vet jeg også at jeg ikke er stygg - jeg er ikke verdens peneste jente heller, men ikke stygg. Jenta som sendte meldingen derimot er veldig stygg. Da snakker ikke jeg om utseende, men om personligheten. Min mening er at du er stygg som person om du må sende slike meldinger for å få deg selv til å føle deg bedre. Kanskje hadde hun selv lyst til å være ambassadør for noe og var litt sjalu på meg? Jeg aner ikke. Og jeg synes egentlig synd på henne som har så dårlig selvtillit, at hun vil svekke min.

Som nevnt har jeg hatt mye motgang, og jeg har hatt veldig lav selvtillit, så hun kunne kanskje ha klart å oppnå det hun ville. MEN:Bilderesultat for quotes beauty

 

Jeg er så utrolig heldig å ha en samboer som gir meg komplimenter hver eneste dag. Det går ikke en dag uten at jeg hører at han synes jeg er pen, fin, sexy eller lignende. Jeg er ihvertfall pen i hans øyne og det er det som betyr noe for meg. Hva han synes og hva jeg synes - det er det som betyr noe. For første gang i mitt liv har jeg valgt å høre på den positive kommentaren istede for den negative. Jeg tenker på alt jeg har vært gjennom og mått tåle og hvordan jeg har taklet det. Og jeg velger å høre på den hyggelige jenta som sa jeg var utrolig pen istede for kommentaren om at jeg var stygg.

For vet du hva?

INGEN er stygge og INGEN fortjener å få slike kommentarer noen gang!

Følg meg gjerne på instagram: https://www.instagram.com/fitness.tonje/

 

fitnesstonje

fitnesstonje

Hei! Min redning var sunt kosthold, nok mat, riktig mat, og trening! Jeg studerer bachelor i ernæring, har ei datter og en samboer som jeg er ubeskrivelig glad i. Elsker styrketrening, løping og OCR trening!

Bla i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits