En usynlig sykdom

Jeg har ftt noen meldinger med sprsml om nr jeg skulle skrive om at jeg var syk. Jeg har jo sagt jeg skal det og jeg skal jo holde det jeg lover! 

Det startet da jeg var rundt 16. Jeg ble mer og mer sliten og orket mindre. Da valget om slutte p skolen ble tatt var jeg knust. Det var jo ikke snn det skulle g! Jeg var s sliten at jeg kunne sove i 3 dager uten vkne. Lys gjorde vondt og jeg gikk en periode med solbriller inne. Tok jeg en dusj mtte jeg sove etterp, s sliten var jeg. 

Det vondeste var og ikke bli trodd

Jeg husker dagen jeg sluttet veldig godt. Husker fortvilelsen jeg hadde, ikke bare over at jeg mtte slutte, men at ingen leger fant ut av hva det var. Samme dag kom ogs en god venn og kjefta p meg. Fortalte meg hvor utrolig dum jeg var som slutta og at jeg dela livet mitt. Ingen trodde jo p at jeg var syk.

 

 





Jeg var borte fra skolen en gang i ca litt over en uke. Jeg hadde vrt innlagt p sykehuset p grunn av hy feber og det ble tatt en del underskelser. Ingen lurte p hvor jeg hadde vrt da jeg kom tilbake, ingen spurte hvordan det gikk, ingen brydde seg. Ingen trodde p meg - det var det vrste. 

Jeg kunne holde ut vre sliten, ha feber eller andre ting, men ikke bli trodd - det var helt ubeskrivelig vondt.

Jeg mistet venner, isolerte meg og var mest for meg selv. Jeg var utrolig ensom og alene. 

Jeg har senere kommet over de som trodde jeg hadde vrt innlagt p psykiatrisk avdeling. Det var visst ryktet som gikk p skolen den tiden. Rykter som ofte gr nr ingen snakker med personen det faktisk gjelder eller tr og sprre personen direkte.

N er det ikke snn at jeg ikke hadde noen som trodde meg. Min kjreste som jeg mtte 2 r inn i sykdommen, besteforeldrene mine og noen i familien. Jeg var ikke helt alene, men at nr familie ikke tror deg det pvirker deg. 

Etter 2 r med feber (som jeg hadde konstant selvom det ikke var noe galt, iflge legene), underskelser, blodrer som sprakk, utslett, hodepine og migrene, kvalme, oppkast og kameraer opp eller ned i diverse kroppspninger - fant de ikke ut av det. 

Jeg hadde borreliose 

Jeg ante ikke hva det var og hadde ikke hrt om fltt. Det som har vrt og er fortsatt diskutert angende diagnosen borreliose er blodprvene som blir tatt for f det pvist. Norske leger tar en prve for en eller to borrelia bakterier og fr svar. Det finnes flere, men de tester det slik. Kommer det tilbake negativt er du ikke syk, er det positivt er du ikke syk bare smittet. Ikke noe en antibiotika kur ikke kan fikse...

...om du fikk den kort tid etter smitten fant sted.

Derfor var jeg i fastlegenes syn ikke syk, bare smittet av borrelia. Min lege trodde ikke p at borreliose var en sykdom. Hennes personlige mening. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde ftt borreliose pvist fr jeg var 20 og fikk behandling i Oslo p norsk borreliose senter av dr. Rolf Luneng. Han har det vrt mye debatter om senere og han mistet blant annet lisensen, men jeg er glad jeg rakk vre der fr det skjedde!

 





Han hadde kontor i Nydalen og dit dro jeg p anbefaling fra min nye fastlege. Luneng pviste borrelia i blodet fra blodprve sendt til Tyskland (prislapp 6500 kr bare for blodprven - som jeg tok 2 ganger!). Da han gikk gjennom journalen min sa han; men du har jo ftt det pvist dette fra fastlege allerede? 

Jeg ble satt ut - jeg hadde ikke hrt om dette! 

Jeg brukte over 40 000 kr for behandling i Oslo. Jeg gikk p flere typer antibiotika i 9 mnd, hadde en mned pause fr jeg gikk p det i 4 mnd til. Kroppen ble delagt, men frisk. Frisk fra borreliose, men delagt av antibiotika. Jeg var igjen syk hele tida, men n fra alt som fantes av forkjlelse, omgangssyke og andre vanlige sykdommer. 

Jeg begynte ogs p skolen igjen da jeg var 20. P helsefag sammen med 16 ringene. Jeg grua meg snn til starte - men 16 ringene p helsefag var mye mer forstelsesfulle enn jeg hadde trodd. 

Jeg var utrolig mye borte fra skolen. Fikk nesten ikke karakter i flere fag, men siden jeg hadde utrolig gode og flinke lrere som la til rette for meg s gikk jeg ut med nesten bare 6'ere og 5'ere. 

Siste ret tok jeg hjemme som privatist med eksamen i absolutt alle fag! Det ret meldte jeg meg p trening hos Silje Mariela Westby. Der startet jeg treninger med en gruppe jenter januar ret etter. Det er det beste jeg noen gang har gjort! Det ble en super start p ret for meg! Det kommer det et eget innlegg om senere s skal ikke si s mye om det n 😊

Jeg sitter her og tenker p at det vre syk det er kjipt nok i seg selv. Det ikke orke eller klare noe du selv vil, det gjr noe med deg som person. Jeg ble vant til ha vondt, vant til ha mellom 38,7 - 39,8 i feber og de andre plagene som fulgte med. Jeg ble desverre ogs folkesky. De jeg egentlig skulle ha fullfrt videregende med gikk jeg unna om jeg mtte. Jeg kunne vre p butikken, se en av dem, og fant meg selv i snu og unng dem for slippe prate. 

Jeg skammet meg over vre syk

Sprsmlet om hva du gjr eller driver med n, det kommer alltid. Jeg hadde ikke et svar jeg var stolt av. 

Jeg har jo en tvillingsster og spesielt sammen med henne ville jeg heller ikke vre i en situasjon der jeg mtte svare p et snt sprsml. Hun kunne svare at hun studerte farmasi, at hun gjorde noe med livet sitt, det kunne ikke jeg. S jeg trakk meg alltid unna. Misforst meg rett; hun er og har vrt kjempeflink! Hun jobber i dag som farmasyt og har to superste barn og jeg er stolt over henne! Likevel var jeg sjalu da. Hvorfor kunne ikke jeg vrt ferdig og studert jeg ogs? Hvorfor- hvorfor- hvorfor. 

 




 

Jeg merket at jeg ble innesluttet og at jeg trakk meg unna sosiale settinger. Likte best bare vre med kjresten, noen i familien eller alene. Det skremte meg, det innrmmer meg. Jeg var redd for utvikle angst og det var en av grunnene til at jeg ogs meldte meg p gruppetrening i Oslo.

Jeg mistet ungdomstida mi. Jeg fikk ikke muligheten til vre russ eller bli ferdig med skole nr jeg skulle. Isteden l jeg i en seng og s i taket og veggen med solbriller p. 

Jeg unner ingen ha langvarig sykdom. Uansett om den er synlig eller usynlig. Usynlig sykdom slik som det jeg hadde eller fibromyalgi, psykiske lidelser eller andre ting er kanskje psykisk vondere fordi man risikerer og ikke bli trodd. Har du brekt noe, sitter i rullestol, mistet hret p grunn av behandling s er det ingen som ikke tror p at du er syk. Alle tror deg og sttter deg (forhpentligvis). Det var, ihvertfall for meg, det vrste med de ca 5 lange rene med sykdom; at veldig f trodde meg og stttet meg. Jeg flte meg veldig mange ganger helt alene. 

Jeg som pasient mtte kjempe for bli trodd. Kjempe for bli tatt p alvor og kjempe for f henvisninger videre til andre, mer kyndige leger. Jeg mtte ogs betale for egen behandling da det ikke gikk under det offentlige. Takk og lov for at besteforeldre mine betalte en stor del av det, ellers hadde det aldri gtt p s kort tid! 

Man m vre frisk for vre syk i dag

Det er noe som heter at man m vre ganske frisk for vre syk. Og det stemmer i mitt tilfelle. Det er fortsatt vanskelig bli trodd p eller f hjelp nr man har tilstander eller sykdommer som er sett ned p eller ikke trodd p at er s alvorlig. Hjertet mitt og tankene mine gr derfor ut til dem som ikke fr behandling, de som ikke blir trodd p og de som kjemper for bli friske - jeg tror p dere! ❤

 



flg meg p instagram her: https://www.instagram.com/fitness.tonje/

#sykdom # usynligsykdom #tropdegselv

 

 

zahira

29.11.2016 kl. 21:24
En av mine beste venninner gikk gjennom noe lignende, mye kjrlighet din vei :)

fitnesstonje

29.11.2016 kl. 21:40
zahira: takk ? hvordan er det med venninnen din n? Hper hun er frisk og har det bra. Fin kveld videre til deg ??
fitnesstonje

fitnesstonje

Hei! Min redning var sunt kosthold, nok mat, riktig mat, og trening! Jeg studerer bachelor i ernring, har ei datter og en samboer som jeg er ubeskrivelig glad i. Elsker styrketrening, lping og OCR trening!

Bla i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits